Elefantfot – fakta og råd om stell
Elefantfot er en lettstelt og robust plante som trives med de fleste forhold. Den trives like godt i skygge som i stekende sol og trenger minimalt med vann siden den har sitt opphav i de varme meksikanske halvørknene.
Vitenskapelig navn (Latin): Beaucarnea recurvata
Familie: aspargesfamilien (Asparagaceae)
Hurtigguide for elefantfot
- Plassering
Bladrosetten gir et visst volum. De store størrelsene passer derfor godt til steder med luft rundt, i store vinduer, på pidestall og på gulvet. Trives i solrike og varme vinduer, men også på skyggefulle steder et stykke inn i rommet.
- Vann
Elefantfoten er en meget lettstelt potteplante som tåler både sporadisk og regelmessig vanning. Den er derfor ideell både for de som glemmer å vanne og de som liker å vanne. Den oppsvulmede roten fungerer som et vannmagasin.
- Jord
Ved omplanting er det best å bruke sandblandet jord, f.eks. så- og kaktusjord.
- Næring
Gi den en svak dose næring en gang i måneden fra våren til høsten.
Elefantfoten er en svært lettstelt potteplante som trives best i veldrenert jord. Jorden bør få tørke ut mellom hver vanning. Vannes på jorden, ikke på selve stammen. Hvis elefantfoten vokser mye og trenger mer plass, kan den pottes om i en større potte med vanlig blomsterjord, gjerne tilsatt litt alminnelig blomstergjødsel. Husk imidlertid at den tykke roten skal stikke litt opp av jorden. Om sommeren bør elefantfoten vannes hver tredje uke mens det i vinterhalvåret holder å vanne den en sjelden gang for at bladene ikke skal visne.
Så din egen elefantfot
Hvis du har skaffet deg frø og vil så din egen elefantfot, legger du først frøene i bløt i et par timer før du planter dem i litt fuktig, porøs jord. Sett deretter en plastpose over potten og la den stå lyst i romtemperatur eller litt varmere. Jorden må holdes fuktig, og etter et par uker spirer frøet. (Vær oppmerksom på at det enkelte ganger kan ta litt lenger tid.)
Planten som tåler å glemmes
Takket være sin naturlige hardførhet er elefantfoten en plante som nærmest tåler å vanskjøttes, selv om den nok trives aller best når den får regelmessig stell. Med sitt nøysomme vesen er den perfekt for deg som ikke vil bruke masse tid på planter, men som likevel ønsker deg et grønt innslag i huset.
Elefantfot – palmen som ikke er noen palme
Etter fasongen å dømme skulle man tro at elefantfoten var en palme. Slik er det imidlertid ikke. I Norge bruker vi den først og fremst som potteplante, som bare blir en brøkdel av den størrelsen den kan få ute i naturen. Der kan elefantfoten vokse til et tre på inntil ni meter. I potte blir den som regel ikke høyere enn to meter.
Navnet kommer av den karakteristiske formen på stammen, som er tydeligere hos de større variantene av planten. Elefantfoten får med tiden en tykk og kraftig rot som fungerer som vannreservoar, og som den tynnere stammen vokser opp fra. Den får etter hvert også en krone av lange, smale hengende grønne blader i toppen av stammen.
Det er ikke lett å få elefantfoten til å blomstre, særlig ikke de små variantene. Det er stort sett bare store eksemplarer som får de lekre, kremhvite blomstene som vokser i klaser over det grønne bladverket.
Interessante fakta om elefantfot
- Tåler å tørke, men trives best når den vannes regelmessig
- Vokser og blir til et tre i sitt naturlige miljø
- Får etter hvert en stamme som kan minne om en elefantfot
- Blomstrer med mange små, hvite blomster
- På engelsk heter den «ponytail palm» til tross for at det ikke er noen palme
- Elefantfot kalles av og til også flaskelilje på grunn av stammens fasong
- Tåler ned til 5–8 kuldegrader
Les mer:
Du er her: